Lenge siden sist

Da er det vel på tide med en liten oppdatering igjen. Har tenkt på å skrive noe nytt lenge nå, men har liksom ikke helt hatt lysten eller kanskje ikke visst helt hva jeg skulle hamre ned på PCen.

Nå har vi hatt en ukes påskeferie, eller Semana Santa – hellig uke, som det heter her. Semana Santa betyr skolefri og for mange også noen dager fri fra jobben, for å ha muligheten til å gå i kirken på messe og bruke dagen til bønn og ettertanke. For mange skal uka tilbringes inne i deres eget hjem, man skal ikke spise rødt kjøtt og ikke gå på stranda. Dette har betydd at Puntarenas har vært et ganske rolig sted; restauranter og barer har stengt rundt ni hver dag og det har vært forbausende lite folk i gatene. Som overalt ellers er det ikke alle som følger tradisjonene og skikkene like strengt som andre, så det har allikevel vært en del mennesker å møte på stranda.

Selv tilbrakte jeg min for så vidt første, hele helg i Puntarenas. Igjen i byen var også Marte, en av de andre frivillige, så sammen gjorde Martes (tirsdag) Puntarenas utrygg lørdag kveld (intern spøk). Søndag dro jeg med Shirley til busstasjonen for å hente en ny, norsk jente som nå har flyttet inn i huset vårt. Hun heter Nora, er veldig koselig å være sammen med og jeg er kjempe glad for å ha noen andre frivillige å bo sammen med igjen! Mandag var også Ine tilbake fra Nicaragua, så vi fire har tilbrakt noen herlige, koselige dager sammen.

Torsdag morgen fikk jeg med meg Nora til Uvita, et lite sted ikke så altfor langt unna grensen til Panama. Den lange reisen gikk veldig fint, helt til siste buss, da vi ble litt usikre på hvor vi skulle gå av bussen, ettersom Uvita sentrum og Playa Uvita er omtrent 45 minutters gåavstand fra hverandre. Vi endte opp med Playa Uvita, siden hostellet jeg hadde booket lovet å ligge rett ved nasjonalparken, som stranda ligger inne i. Litt misvisende informasjon på nettet (tro ikke på alt du leser), men vi fikk heldigvis gratis buss opp igjen i sentrum og en koselig dame og kjæresten fulgte oss til hostellet. Tucan Hotel & Hostell var, nja kanskje litt hippieinspirert, hadde musikk som kunne gå deg på nervene etter hvert, litt for rolig og instrumental 24/7. Til tross for kun ett damebad og ett herrebad fordelt på altfor mange - det var et koselig sted.

Fredag var det tid for å besøke nok et naturreservat; Parque Nacional Marino Ballena. Her skal det svømme hvaler og delfiner i havet, men vi tok ingen tur ut å båt for å se. I stedet ble vi liggende på stranda. Det finnes to strender i parken, pluss en formasjon som danner en hvalhale. Morsomt.

Lørdag gikk vi for å finne Katarata-vannfallet. Her var det en liten foss som gærne folk sklidde ned fra og inn i en grønn kulp. Dette var også et veldig koselig sted, men mangel på sol og stadig tettere og mørkere skyer fikk oss til å vende tidlig tilbake. Heldigvis hadde vi kommet oss tilbake til hostellet og kunne nyte lunsj bestående av bananer og brød, mens vi hørte på regnet hølje ned på blikktaket over oss.

Etter en stund måtte allikevel bevege oss ut i regnet for å ta en buss bort fra Uvita. Tidlige ute ettersom bussene har ofte har sin spesielle ”Hora Tica”. Hora Tica sier man egentlig fordi alle (i alle fall de aller fleste) ticoer alltid er sene. Bussene har imidlertid en tendens til å komme og dra før de egentlig skal. Nesten én times venting på bussholdeplassen ble det allikevel, men endelig kunne vi sette i vei mot Quepos, hvor vi hadde bestemt oss for å tilbringe natten for å teste ut nattelivet der. Ryktene sier at det er så bra. Vi fant den eneste baren som så ut til å ha folk, og etter hvert møtte vi jammen meg på fire av de norske som jobber i Quepos. Med kjentfolk på slep fant vi veien gjennom byens gater og hadde en riktig så koselig kveld. På stopp for nattmat på veien tilbake til hostellet møtte vi også på Jay som jeg bodde meg under spanskkurset i Guadalupe. Verden er sannelig ikke så stor som man tror

Nå sitter jeg tilbake i Puntarenas og har faktisk bare 12 dager igjen til flyet går! Helt sinnsykt! For en liten stund siden telt en av elevene mine hvor mange dager som var igjen, da husker jeg at han sa 26. Nå er det halvert og man skulle nesten tro det var i går han ivrige understreket at det var mindre enn én måned. Litt trist er det jo å forlate Costa Rica også, men jeg tror at om jeg får prøvd meg på surfing noen timer neste helg og snorklet litt oppe på noen fine strender i Guanacaste, så er jeg nok mer klar for å venne nesa mot alt og alle hjemme i Norge<3