Marthes Costa Rica

Torsdag hadde jeg min siste dag på skolen. Det var en litt trist, men også en veldig fin dag. Gjennom hele dagen kom barna og ga meg hadetklemmer og kort med ønske om god reise og takk for alt. Tilslutt fylte jeg opp en hel bærepose, og det er så mye at jeg nesten har vært litt redd for ikke å kunne få med alt hjem. Lærerne på skolen hadde også gått sammen og arrangert en avskjedslunsj for meg, i tillegg til at de hadde kjøpt en gave. Det var masse suvenirer som krus, håndkler, nøkkelringer og lignende. Det satte jeg veldig pris på! Senere på kvelden dro jeg ut med Nora og Ine, og vi hadde en koselig kveld på Arenas.

Fredag var min siste dag i Puntarenas. Da passet jeg på å komme meg tidlig opp (ikke at det egentlig er noe problem så mye bråk som det er i huset om morgenen), fikk tatt meg en gå tur til Puntarenas sentrum og tatt litt bilder. Resten av dagen var det tid for å gjøre en siste innsats på brunfargen, så da ble det enda mer strandliv sammen med Nora og Ine.

På kvelden var jeg blitt lovet at vi skulle spise sammen alle fire i huset; Nora, Shirley, Rosita og jeg. De bestilte fritert kylling, lagde pommes frites og salat. Jeg hadde også kjøpt en sjokoladekake som vi spiste til dessert. Riktig så koselig! Av Rosita og Shirley fikk jeg også hadet bra-presanger; en t-skjorte og et krus. Jeg hadde selvfølgelig også noe til de, og jeg tror de ble veldig glade for det.

Resten av tiden var det tid for å pakke de siste sakene, eller presse alt ned i sekkene. Litt av en jobb og det er litt teit at jeg må gjøre det en gang til, antakelig med ennå flere saker, når jeg drar fra New York. Som jeg forresten bare må legge til nå at jeg begynner å bli rimelig stressa over den dumme vulkanen! Best at det flyet tar av på torsdag altså!

Nå sitter jeg på Traquilo Backpacker´s i San José. Her regnet det i dag tidlig, også ble jeg sittende i nesten tre timer å vente på at rommet skulle bli klart og PCen min ville ikke ha internett. Kjempe fint! Men da jeg kom tilbake etter min turisttur i San José-downtown, så var det heldigvis ingen problemer med tilkoblingen, så da har jeg fått surfa litt. Kjenner jeg har ganske sommerfugler i magen for i morgen, men håper det går bra. Litt stressa for om jeg kommer meg til flyplassen i tide, at flyet ikke blir forsinka og om jeg kommer meg til hostellet i New York uten problemer og før klokka elleve. Jeg må nok slutte å tenke så mye :p

Før jeg drar hjem måtte jeg opp til landsdelen Guanacaste og se Playa Conchal, en strand jeg hadde lest mye om til og med før jeg kom til Costa Rica. Playa Conchal består av mange, mange knuste og hele skjell som blir skylt opp av havet. Fredag tok jeg meg fri, og dro av sted med Nora.

Første busstur startet klokken sju, og var en vel tre timer lang reise opp til Liberia. Liberia tror jeg må være den verste bussterminalen jeg har vært på, og etter tre måneder med reising så å si hver helg kan jeg vel si at jeg har vært innom en del. Det var masing om taxi og frukt og spørsmål om hvor vi skulle og dumme forklaringer fra vi gikk av bussen – det er i alle fall én ting det skal bli godt å reise bort fra. Etter én time kom vi oss heldigvis på neste buss, som skulle frakte oss til Tamarindo hvor vi hadde reservert hostell. Dagen før sa Rosita at denne bussturen kom til å ta tre timer, noe jeg bare sa jaja til og tenkte i mitt stille sinn at hun ikke hadde peiling, siden hun aldri har vært der og siden den skulle i følge nettsiden bare skulle bruke to timer. Allikevel måtte jeg gi henne rett og legge på enda en halvtime til det, for vi kjørte innom en god del andre strender, små landsbyer og noe som føltes som overalt (eller ingensteder) før vi endelig kom oss frem.

I Tamarindo var det gått å komme seg noen timer på stranda og bade litt etter en lang reisedag. På kvelden bestemte Nora og jeg oss for å gå ut, ettersom Ladies Night på Monkey´s Bar nemlig skulle være så bra – nææht! Derfor ble det heller tidlig kvelden.

Lørdag skulle jeg endelig få oppleve Playa Conchal. Det ble nok en tungvinn reise – vi brukte vel én time på 16 kilometer. Jeg synes i alle fall det var verdt det! Conchal minnet meg mye om Playa Manuel Antonio; hvit sand og klart vann. Masse skjell var det selvfølgelig også her, kjempe nydelig sted å tilbringe noen timer.

Da vi kom oss tilbake til Tamarindo var det såpass sent at det faktisk ikke ble noe mer strand den dagen. I stedet gikk vi for å kjøpe is til meg, namnam. Vel tilbake på hostellet møtte vi på to norske gutter, som faktisk kom fra Hønefoss. Da kan man jo snakke om at verden er liten! Senere på kvelden gikk vi alle sammen ut og hadde en kjempe morsom kveld på Agua. Her feiret de 11. april, den 100. dagen i året, og det var drinker for 100 colones, som er 1 krone. Selvfølgelig var det bare fra 10 til 12, så det gikk vi visst glipp av :p

Søndag våknet jeg som vanlig tidlig og måtte tilbringe halvannen time alene med internett, kaffe og ukeblader før Nora tuslet ut av rommet. Da ble det litt frokost, før vi gikk en liten tur på stranda (jepp, det er det liver handler om her nede). Her ble vi nesten blåst bort av stormen, og fant fort ut at vi ikke gadd å bli sandmenn hver eneste gang etter at vi hadde gått å badet. Derfor gikk vi tilbake til hostellet, benyttet den eksotiske ”garden shower” og gjorde oss klare til å sette oss på nok en buss.

For første gang har jeg faktisk ikke hatt plass til bena når jeg har sittet på bussen! Måtte nesten ta bilde, for det var veldig morsomt. For så vidt veldig ironisk, ettersom resten av bussen var tom, men forhåndsbestemte plasser er forhåndsbestemte plasser :p

Litt trist for at dette er min siste reise i Costa Rica, men nå venter faktisk bare et par dager til i Puntarenas og én dag i San José. På søndag lander jeg i New York, og neste fredag kan jeg endelig drikk kald, norsk melk og spise brødskiver og høre på P4 og sove i senga mi og få godt vann ut av springen og bestemme temperaturen på vannet i dusjen og ha internettilgang hele tiden og ha en mobil som funker hele tiden ogogog...

Da er det vel på tide med en liten oppdatering igjen. Har tenkt på å skrive noe nytt lenge nå, men har liksom ikke helt hatt lysten eller kanskje ikke visst helt hva jeg skulle hamre ned på PCen.

Nå har vi hatt en ukes påskeferie, eller Semana Santa – hellig uke, som det heter her. Semana Santa betyr skolefri og for mange også noen dager fri fra jobben, for å ha muligheten til å gå i kirken på messe og bruke dagen til bønn og ettertanke. For mange skal uka tilbringes inne i deres eget hjem, man skal ikke spise rødt kjøtt og ikke gå på stranda. Dette har betydd at Puntarenas har vært et ganske rolig sted; restauranter og barer har stengt rundt ni hver dag og det har vært forbausende lite folk i gatene. Som overalt ellers er det ikke alle som følger tradisjonene og skikkene like strengt som andre, så det har allikevel vært en del mennesker å møte på stranda.

Selv tilbrakte jeg min for så vidt første, hele helg i Puntarenas. Igjen i byen var også Marte, en av de andre frivillige, så sammen gjorde Martes (tirsdag) Puntarenas utrygg lørdag kveld (intern spøk). Søndag dro jeg med Shirley til busstasjonen for å hente en ny, norsk jente som nå har flyttet inn i huset vårt. Hun heter Nora, er veldig koselig å være sammen med og jeg er kjempe glad for å ha noen andre frivillige å bo sammen med igjen! Mandag var også Ine tilbake fra Nicaragua, så vi fire har tilbrakt noen herlige, koselige dager sammen.

Torsdag morgen fikk jeg med meg Nora til Uvita, et lite sted ikke så altfor langt unna grensen til Panama. Den lange reisen gikk veldig fint, helt til siste buss, da vi ble litt usikre på hvor vi skulle gå av bussen, ettersom Uvita sentrum og Playa Uvita er omtrent 45 minutters gåavstand fra hverandre. Vi endte opp med Playa Uvita, siden hostellet jeg hadde booket lovet å ligge rett ved nasjonalparken, som stranda ligger inne i. Litt misvisende informasjon på nettet (tro ikke på alt du leser), men vi fikk heldigvis gratis buss opp igjen i sentrum og en koselig dame og kjæresten fulgte oss til hostellet. Tucan Hotel & Hostell var, nja kanskje litt hippieinspirert, hadde musikk som kunne gå deg på nervene etter hvert, litt for rolig og instrumental 24/7. Til tross for kun ett damebad og ett herrebad fordelt på altfor mange - det var et koselig sted.

Fredag var det tid for å besøke nok et naturreservat; Parque Nacional Marino Ballena. Her skal det svømme hvaler og delfiner i havet, men vi tok ingen tur ut å båt for å se. I stedet ble vi liggende på stranda. Det finnes to strender i parken, pluss en formasjon som danner en hvalhale. Morsomt.

Lørdag gikk vi for å finne Katarata-vannfallet. Her var det en liten foss som gærne folk sklidde ned fra og inn i en grønn kulp. Dette var også et veldig koselig sted, men mangel på sol og stadig tettere og mørkere skyer fikk oss til å vende tidlig tilbake. Heldigvis hadde vi kommet oss tilbake til hostellet og kunne nyte lunsj bestående av bananer og brød, mens vi hørte på regnet hølje ned på blikktaket over oss.

Etter en stund måtte allikevel bevege oss ut i regnet for å ta en buss bort fra Uvita. Tidlige ute ettersom bussene har ofte har sin spesielle ”Hora Tica”. Hora Tica sier man egentlig fordi alle (i alle fall de aller fleste) ticoer alltid er sene. Bussene har imidlertid en tendens til å komme og dra før de egentlig skal. Nesten én times venting på bussholdeplassen ble det allikevel, men endelig kunne vi sette i vei mot Quepos, hvor vi hadde bestemt oss for å tilbringe natten for å teste ut nattelivet der. Ryktene sier at det er så bra. Vi fant den eneste baren som så ut til å ha folk, og etter hvert møtte vi jammen meg på fire av de norske som jobber i Quepos. Med kjentfolk på slep fant vi veien gjennom byens gater og hadde en riktig så koselig kveld. På stopp for nattmat på veien tilbake til hostellet møtte vi også på Jay som jeg bodde meg under spanskkurset i Guadalupe. Verden er sannelig ikke så stor som man tror

Nå sitter jeg tilbake i Puntarenas og har faktisk bare 12 dager igjen til flyet går! Helt sinnsykt! For en liten stund siden telt en av elevene mine hvor mange dager som var igjen, da husker jeg at han sa 26. Nå er det halvert og man skulle nesten tro det var i går han ivrige understreket at det var mindre enn én måned. Litt trist er det jo å forlate Costa Rica også, men jeg tror at om jeg får prøvd meg på surfing noen timer neste helg og snorklet litt oppe på noen fine strender i Guanacaste, så er jeg nok mer klar for å venne nesa mot alt og alle hjemme i Norge<3

Etter en noe stressende arbeidsdag, nervøs for å kanskje måtte ta turen alene til Monteverde, kom jeg hastende inn på en internettcafe i Puntarenas; hele uken hadde jeg ventet på mail fra Erika om de skulle dra eller ikke, og torsdag ettermiddag var det heller ingen ny mail i innboksen. Ett kvarter senere går jeg mot bussholdeplassen, kjempe fornøyd ettersom det kommer flere med til Monteverde, og fordi jeg fikk snakket med Thea på MSN :D På en kafé i Paseo de Turistas ser jeg tre andre norske jeg kjenner fra før, i tillegg til en svensk jente som har slengt seg på reisefølget. Alt i alt er vi åtte forventningsfulle personer som setter oss på bussen for å dra langt inn i skogen.

Bare bussturen opp til Monteverde var en opplevelse i seg selv. Den tok omtrent halvannen time lenger enn de forventede tre timene, men til tross for kø, humper og dumper ble vi vel alle nok en gang imponerte over hvor vakkert dette landet er. De smale grusveiene oppover fjellene bød på fantastisk utsikt, daler kledd i grønt og en knallrød solnedgang. Vi fikk til og med se trær med barnåler - nesten så jeg fikk et lite stikk i hjertet.

Vel fremme ble vi bombardert med tilbud om overnatting, og da hostellet vi hadde bestemt oss for ved hjelp av Lonely Planet viste seg å være fullt, fulgte vi med en tilsynelatende kjempe hyggelig dame. Vi innkvarterte oss på hostellet hennes, som med TV-stue, gratis internett, kjøkken og håndklær lagt på sengen i fancy fasonger bare var toppen. En times tid senere kom de fire andre med bussen fra San José, og vi gikk for å bestille canopytur gjennom en fyr som Adam hadde gjort en avtale med da han var i Monteverde ved en tidligere anledning.

Under middagen splittet vi oss og sju av oss jentene var akkurat ferdig med å nyte diverse italienske retter, i det Adam kommer inn og forteller oss at vi må bytte hostell, da vi har blitt truet med å bli kastet ut. Litt forvirret får vi beskjed om de ikke vil ha oss som gjester på hostellet når vi ikke har booket canopytur gjennom dem, en beskjed som visstnok også skal ha blitt levert i en mindre hyggelig tone. Vi kommer oss tilbake, tar sekkene på ryggen og kommer oss av gårde. I mellomtiden har vår hjelpsomme canopymann fikset et hotell til oss, til og med til en rimeligere penge og inkludert transport. Vi klatrer opp på lastplanet på en Pickup, og kjører fort og gæli av gårde – Pura Vida, her kommer det igjen.

Etter en frokost med, dere kan jo gjette, pannekaker og frukt (frukten var stekt inni pannekaka – kjempe godt!), kom vi oss opp til Monteverde Extremo Canopy. En Canopytur er en måte å se og utforske naturen på i fra kabler trukket gjennom skogen og over daler. Man blir spent fast i kabelen og i sittende posisjon farer du med ulike hastigheter og i ulike distanser fra plattform til plattform. Det byr på en fantastisk utsikt, og er man heldig kan man også se noe dyreliv. Jeg vil også si at det handler mye om å gjøre noe annerledes, oppleve litt spenning og å få et aldri så lite adrenalinkick i hverdagen. Extremo Canopy har 12 forskjellige kabler, og i tillegg en 30 meter høy, kontrollert rappelering og en Tarzan-swing hvor man blir dyttet ned fra en plattform og svinger i et tau – som Tarzan selvfølgelig. På den siste kabelen, som er én kilometer lang, kan man velge å gjøre den Superman. Det vil si du blir festet til kabelen med to punkter på ryggen og bena blir løftet opp, dermed flyr du med magen ned over hele dalen. Hele turen var utrolig morsom, litt skummel og helt klart verdt 40 dollar. Denne vidoen tror jeg kan vise litt av hvordan det var (ikke Flash på denne dataen, men satser på det): http://www.youtube.com/watch?v=8Nt1SKlmdss

Senere var det tid for å bytte sovested, da vi var lovt et eget hus, ja rene eventyrslottet med 11 soverom med dobbeltsenger og hele pakka. Det er vel ikke vanskelig å gjette seg til at virkeligheten var noe helt annet, med fire soverom hvor vi alle måtte dele en dobbeltseng, kjøkken og ett helt bad. Allikevel var vi veldig fornøyde, det er jo tross alt ikke verst å ha et hus i Costa Rica helt for seg selv! Litt intens shopping på butikken og lunsj, middag og frokost til søndag morgen var klart. Vi lagde oss en kjempe god salat, og hadde tortillachips, salsa og guacamole ved siden av – namnam! Senere var det tid for en liten, privat fiesta. En veldig koselig kveld, men huset ble vel etterlatt i en mindre pen tilstand, ettersom noen klarte å knuse to store ølflasker og en greide å trå i glasskårene, noe som første til blod på kjøleskapet og møkk overalt i underetasjen. Om jeg hadde sendt vertsmoren min dit hadde hun vel flippet ut…

I går kveld bestemte jeg meg for heller å dra tidlig hjemover enn å vente i Monteverde på bussen som først gikk klokken tre. Dermed var det opp og hopp klokken fem, og etter et par timers søvn på bussen var det veldig godt å komme inn døra hos Shirley og Rosita i Puntarenas. De ble veldig glade for å se meg, ennå jeg hadde forventet at de kanskje synes det var litt rart at jeg kom så tidlig, ettersom jeg visst de først ventet med klokken seks på kvelden. De disket i alle fall opp med frokost og Rosita var overlykkelig for at jeg kom så tidlig, så hun hadde tid til å vaske alle klærene mine (ja, de er allerede ferdig og snart tørre). Etter et par tre timer på stranda er det nå godt å slappe av litt, se på bilder og tenke tilbake på alle minnene jeg sitter igjen med her i Costa Rica

Å hete Marthe byr på mange vanskelige, men også morsomme situasjoner. Jeg har vært på språkkurs i England, Au Pair i Tyskland og nå frivillig i Costa Rica, men verken engelsk-, tysk- eller spansktalende personer later til å mestre uttalen av dette fantastiske navnet. Så til tross for hvor avhenger jeg er av at familienavn skal gå i arv - ”Marthe” er ikke noe særlig å ha med seg ut i den store verden (jeg er sikker på at min oldemor ville vært enig med meg). Jeg velger å tro at mamma og pappa ikke oppkalte meg så vanskelig for å være slemme, men at de heller kanskje ønsket at jeg skulle holde meg hjemme i deres trygge armer…

Ikke vet jeg hva som egentlig er så vanskelig med å uttale det riktig. Tilbake i Norge var det i alle fall i den barnehagen jeg jobbet i, kanskje det første navnet mange lærte seg (nå var vi tre Marther, men allikevel da). Jeg har fundert vel og lenge, grublet og grublet, sittet foran speilet i timevis og prøvd å finne en forklaring, men nei. Mar-the. Ma-en liten rulle r-tHe (Marthe/Marte har en stum H!). For meg er det bare noen simple lyder. Så hvorfor? Etternavnet mitt vil jeg ikke en gang begynne på, det er helt umulig her Costa Rica og jeg sluttet ganske fort å presentere meg med fullt navn for å si det sånn.

Imidlertid er jeg ganske fornøyd med hvordan de greier å uttale Marthe her i Costa Rica. Jeg har slått meg til ro med en ordentlig stor og god rulle-R. Mange vil ha meg til å lyde Marta, som er et vanlig navn her. Da tar jeg imidlertid fram med mitt skjulte våpen og skyter løs; Marteeeeeeeee – som planeten! Her heter nemlig Mars Marte. Dermed har jeg et ganske spennende navn;

Marthe = planeten Marte (mars) som også har gitt navn til dagen martes (tirsdag).
Freitag = fredag på tysk

Dermed er det litt av hvert å spøke med, så det er godt jeg tåler en tull. ”Jupiter”, ”Marte – det er langt det”, ”Marthe-mandag”. Det er jo litt morsomt. Haha.

Ikke nok med det, jeg har jo også den herlige adressen Melkeveien. Jeg lar det ligge der.

Intergalaktisk hilsen fra halve uka